All posts by Eva Skaar

Elmgreen og Dragset på Trafalgar Square

Forleden kunngjorde ordføreren i London at den dansk-norske kunstnerduoen Elmgreen og Dragset hadde vunnet konkurransen om å bruke granittsøylen The Fourth Plinth  på Trafalgar Square til sitt kunstprosjekt “Powerless Structures”. Granittsøylen er et landemerke i London og bronsefiguren av en gutt på gyngehest skal trone utenfor National Gallery  i 2012, bl.a. under de olympiske sommer-lekene.

Michael Elmgreen sier da også til Evening Standard:

Gutten på gynghesten kan være en trøst for de som ikke vinner. Den understreker viktigheten av ikke bare å utpeke seire og nederlag, men også være klar over hverdagslivets skjønnhet og det å se barn vokse opp. Ikke alle kan vinne gullmedalje. Å delta er også viktig.

Å oppheve en liten gutt til heltefigur er å gå mot alle monumentale tradisjoner. I følge The Guardian, skal verket stille spørsmål ved tradisjonen der monumenter er basert på militære seire og nederlag. Det er en interessant kontrast mellom barnets uskyld og glorifisert militærmakt.

Siden 1999, har denne søylen blitt brukt til kunstprosjekt og mange av dem har vakt debatt. Vil det  skje i 2012?

Sammen med Elmgreen og Drageset ble franske Katharina Fritsch vinner for 2013 med sin blå hane. Umiddelbare reaksjoner kan tyde på frisk diskusjon om denne: Read more…

Ernesto Neto på Astrup Fearnley-museet


Kanskje litt bakpå å skrive om en utstilling som har vært? Den åpnet 7.  september i fjor og hang til 2. januar (!). Men det var den første utstillingen jeg så i år, derfor skriver jeg om den. Det var flere enn meg som var ute i siste liten. Lang kø for å komme inn på Astrup Fearnley-museet denne søndagen. Mest barnefamilier, men så var det også en utstilling for hele familien.

En av installasjonene ga f.eks. assosiasjoner til lekerommet på Ikea – det med alle ballene. Her var det rosa plastballer i et stort lilla nett. Både barn og voksne tok av seg på beina og kastet seg ut  i leken i ballbassenget.

Neto er insatllasjonskunstner. Hva er installasjonskunst? Ikke bare enkelt å forklare. Ideen er viktig, rommet er viktig, tiden er viktig fordi verket ofte er midlertidig. Det er skapt for dette rommet, stedet eller situasjonen. Publikum trekkes mer inn i verket. Tradisjonelle kunstdisipliner brytes ned og blandes. Det meste kan være grunnlag og råmateriale for en installasjon.

Noe av kritikken mot dennen utstillingen har vært at den ikke ble laget med utgangspunkt i rommene på Astrup Fearnly-museet, men at det var en retrospektiv utstilling med ferdige verk plassert i lokalene. Men for meg som ikke var så kjent med Netos verk, var det interessant å se. Kreativt, lekende og sanselig. Eksotiske lukter i hengende poser, noen fylt med krydder, noen med bønner og belgfrukter, noen med sand. Tyngde som var med på å holde skulpturene i balanse i kontrast mot florlette og noen ganger strømpebukse-lignende stoffer.

Neto sier selv:

Jeg ønsker å skape en egen boble i virkeligheten hvor folk kan oppleve noe annet for et øyeblikk og hvor de kan komme på nye ideer. Et rom for å hente seg inn igjen før man returnerer til hverdagen.

og i intervju med Kunstforum:

En kan bruke øynene til å berøre, lukt til å berøre og noe kan tas på direkte. Noen av verkene mine er veldig åpne og sjenerøse mens andre er veldig delikate og må beskyttes. Alle verkene i denne utstillingen berører hverandre. Lukten reiser gjennom rommene og berører de andre verkene og publikum. Berøringsideen er et viktig element i forhold til sårbarheten som ligger i det intime.

Du kan  få en miniguide og se flere bilder fra utstillingen på bloggen til ”Bharfot” .

Kunstblogg

Jeg har tenkt å begynne å blogge igjen. Det er lenge siden sist. Mest om kunst. Men meditasjon og beslektede temaer er jeg også opptatt av.

Dele inntrykk fra utstilinger.  Jeg har et  intuitivt forhold til kunst og kunstopplevelser, ikke nødvendigvis så mange ord. Men det er spennende og  klargjørende å prøve. Dessuten fortelle  om kunstnere, bakgrunn og historie. Ren folkeopplysning med andre ord.  Kunstfeltet er stort og uoversiktlig. Det er vanskelig å orientere seg, vanskelig å forholde seg til. I tillegg bruker kunstkritikere ofte et språk som er teoretisk og “inside”.

Jeg er mest opptatt av maleri. Men liker å følge med. Jeg er  lei kunst som “skal” provosere og kunst som krever  teoretisk tilnærming eller forutsetter kjennskap til masse referanser.  Jeg synes kunst skal berike. Hva det betyr? Berøre, at du har noe med deg når du går. At det setter i gang noe, at du ikke blir helt ferdig med det.  Tvetydighet, flere lag, sammensatt som livet forøvrig. Og kvalitet. Vanskelig å snakke om, særlig i en postmoderne tid. Det er ikke så lett å vite hva som ligger i ordene vi bruker om kunst. Det er lett å si det samme, men mene veldig forskjellige ting. Tilsynelatende enighet dekker ofte over store forskjeller. Kunst tar tid. Jeg tror mer på magefølelse enn intellekt når det gjelder å nærme seg kunst.

Siden jeg bor i Oslo har jeg tenkt å utforske nye visningssteder. Regner med et nytt innlegg en gang i uken. Intensjonen er i hvert fall den beste. Så får vi se.

En utforskende modernist

Olav Strømme (1909-1978)  tilhørte et lite avant-gardistiske miljø av norske billedkunstnere på 1930-tallet. Han var en pioner for det abstrakte maleri i Norge. Utstillingen nå på Stenersenmuseet anbefales! Død blomst heter bildet over og er med på utstillingen.

Strømme var fra Sunnmøre. Flyttet til Oslo og var kunststudent tidlig på 30-tallet. Kom i kontakt med andre unge kunstnere som søkte nye uttrykk for sin egen tid. De var kritiske til dyrkingen av fransk kunst, de såkalte Matisse-elevene og deres romantiske skildringer av norsk natur og bondekultur. Strømme fikk heller impulser fra Tysk kunst. Her fant han en annen frihet og spontanitet som hos Paul Klee og Max Beckmann, Kadisnsky og Franz Marc.

Sammen med bl.a. Sigurd Winge stilte han ut på Kunstnerenes Hus i 1935. Utstillingen møtte sterk motstand fra kritikere og eldre kolleger. Men Rolf Stenersen hadde Read more…

“Hun ligger” i sjøen utenfor operaen

Har du sett skulpturen i sjøen utenfor Operaen? “She lies” heter den og er laget av italienske Monica Bonvicini (45). Skulpturen er som et 16 meter høyt “isfjell” og ligger 80 meter fra land. Skulpturen som kostet 11 millioner, er i hovedsak betalt av sponsor Christer Sveaas (8 mill), resten er statens bidrag.

Til Dagens Næringsliv forteller Bonvicini at “Hun ligger” er en tredimensjonal oversettelse av maleriet “Das Eismeer” (ishavet) av Caspar David Friedrich. Mottagelsen har vært blandet. Jeg har ikke klart å spore noen stor begeistring. Lotte Sandberg i Aftenposten kaller skulpturen en klisjé.

Det mange ikke vet, er hvor kritisk Bonvicini er til både Friedrichs maleri og til utbyggingen i Bjørvika. Til bladet Billedkunst sier hun:

She lies kan, enkelt forklart, være en advarsel mot utviklingen i Bjørvika: Lyver noen her? Til hvem og hvorfor? Jeg så planene for utviklingen av havnepromendaden. Alt er pent og fint, alt ser rent ut, menneskene er lykkelige og glade barn leker. Vel , kommer det virkelig til å bli sånn? Husker du, og vil du huske, hvordan det pleide å være der? Spørsmålene skal ikke stilles ut fra nostalgi, men for å respektere et område som ikke alltid har vært så rent og perfekt.

Jeg ble skuffet da jeg så skulpturen. Nå har jeg sett den flere ganger i håp om at ulike lysforhold skulle gjøre den mer interssant. Men desverre, jeg synes den kommuniserer ekstremt dårlig med operaens rene linjer. Den tar tvert imot oppmerksomheten bort fra operaen og sett fra bakkeplan tar den altfor mye av den flotte sjøutsikten fra operabygget. Jeg synes heller ikke den er formmessig interssant, virker barokk og overlesset. Hva synes du?

Bonvicini regnes som en viktig samtidskunstner. Hun arbeider konseptuelt, det vil si at ideene er viktigst. Regnes som del av postmodernismen. Flere av Bonvicinis noe overraskende uttalelser til Billedkunst.: Read more…

Freud med fugl

Ta deg tid til 2 minutter med Lucian Freud her. Det er et poetisk og fasinerende utdrag av en video. The Grand Old Man i Britisk kunst, 87 år gammel. Barnebarnet til Sigmund. Mediesky, men nå på film. Hvordan gikk det til?

Tim Meara, ung filmkunstner tok kontakt. Ikke for å intervjue Freud, men for å filme atelieret hans. Freud har malt i sitt atelier ved Holland park i London i over 30 år. Han bruker det ikke lenger. Han maler fortsatt hver dag, men atelier i 6. etasje blir for slitsomt. Atelieret er uberørt. Med alle sporene og tingene. Maling utover gulv og vegger, sofaen de mange modellene har ligget på, penslene osv.

Men i løpet av filmingen spurte Meara allikevel. Han kjente til Freuds lidenskap for dyr, visste at han en gang hadde hatt “a kestrel” (hva heter fuglen på norsk?) Og Freud sa ja. Han har ikke vært på TV eller film siden 1988, da BBC laget et intervju. I dette klippet ser du først fra atelieret, så Freud gående langs Regent’s Kanal i London med fuglen varsomt på hånden.

Meara arbeider nå med en dokumentar om Freud som skal være ferdig til 90-årsdagen i 1912. Jeg har skrevet om Lucian Freud tidligere. Mer i Guardian.

Blandet mottagelse

I vår åpnet en stor utstilling med skulpturer av Henry Moore (1898-1986)  på Tate Britain i London.  Moore, den viktigste Britiske billedhugger på 1900-tallet, var påvirket av bl.a. Giacometti og Picasso og introduserte en form for modernisme i Britisk kunst. Han lagde skulturer i tre, metall og stein og var dessuten en dyktig tegner og grafiker. Han er  kjent for sine store monumentale skulpturer, sin måte å abstrahere formen og for å bruke mellomrommet som virkemiddel. “Liggende figur” er et gjennomgangstema.

Det er lenge siden en større utstilling med Moore i Storbritannia, og med denne utstillingen ønsket Tate igjen å rette søkelyset mot Moores kunst. Mottagelsen har vært  blandet.  Laura Cumming i the Guardian opplever Moore som passé.  Et problem, sier hun, er hans enorme produksjon (11 000 arbeider). Det finnes en Moore-skulptur i hver park og på hvert gatehjørne i England.

Han er for repeterende og så allestedsnærværende at han er blitt usynlig. Det er rett og slett ikke mulig å se ham med nye øyne. Han er bare en del av det Britiske landskap. Arbeidene er uten kraft og fokus.

Richard Dorment i Daily Telegraph er uenig. Han mener Briter nå har avstand nok til  å se Moores arbeider i nytt perspektiv. Og sier de forsatt er overbevisenede og kraftfulle.

Etter å ha sett utstillingen, var det de store arbeidene  i alm (utstillingens siste rom), som gjorde mest inntrykk. Utstillingen står til 8. august. Henry Moore er represntert i Norge med 4 arbeider: I Nasjonalgalleriet, i skulturparken til Freia Sjokoladefabrikk i Oslo, skulpturen “Large Arch” fra 1975  på Huk og “Knife Edge” i skulturparken på Henie-Onstad Kunstsenter.

Hederlig omtale

Få utstillinger blir anmeldt. Og det er uvanlig at en utstilling i tradisjonelt formspråk blir nevnt. Desto hyggeligere at kunstanmelder Øyvind Storm Bjerke i Klassekampen velger å skrive om Halvard Haugeruds utstilling i Galleri Haaken. Det er en sjelden fin utstilling. Lavmælt, små formater, enkle hverdagslige motiver som landskap, bygater osv. Opphengingen fungerer også veldig bra og forsterker det finstemte utrykket.

Ofte regnes denne type maleri , i denne tradisjonsbundne sjangeren som helt irrelevant i vår tid. Storm Bjercke skriver:

Den maler som tyr til dette uttrykket skal være svært dyktig for å bli tatt på alvor. Noe som forsterkes av at denne formen for naturalisme i fremstillingsmåten og harmoniske naturutsnitt er noe mange amatørkunstnere gir seg hen til. Ved at bildene verken har dramatiske eller inntagende motiver, men stort sett skildrer gater med kjedelige kontorbygg, flate landskaper og en sjelden gang en blomsterkvast, er det lite som tiltrekker oppmerksomheten på innholdsplanet. Skal kunstneren vekke oppmerksomhet, har han bare ett sterkt kort; teknikken må ligge på et eksepsjonelt nivå. Motivene må få en malerisk behandling der selve strøket, fargen, komposisjonen og motivgjengivelesen overbeviser gjennom en sanselig skjønnhet som bedøver betrakteren. Blant norske maler som har lykkes i dette er kunstnere som Harald Kihle og Eilif Amundsen. I dag er Halvard Haugerud en av de få som greier dette kunststykket.

Bjerke legger til Read more…

Bendik Riis og Tvedestrand

Jeg har allerede nevnt utstillingen med Bendik Riis på Nasjonalmuseet. Bestefar til Bendik Riis – som også het Bendik Riis – var urmaker i Tvedestrand, der jeg kommer fra. Urmaker Riis døde tidlig, og Bendiks bestemor flyttet etter hvert til Fredrikstad. Her ble maleren Bendik Riis født i 1911. Men Bendik kom stadig tilbake til Sørlandet og Tvedestrand. Han kjente min bestefar August Skaar som drev bakeri. Jeg har en bunke brev Bendik Riis skrev til min bestefar. Her et eksempel:


Fredrikstad 10. mars 1945
Hr.
Kjære bagermester Skaar.
Takk for sommeren 1945 (her mener han nok 1944!) og den vanseklige tid som vi alle har gjennemlevet og lært våre medmenneske å kjenne. Jeg har den ære å få bestille av Dem beste sort varer som før. Vær da vennlig tilsend endel gode brød, endel gode rundstykker o.a. i en stor kasse pr. ilgods frigitt som vareprøve. Jeg kunde sende Dem et maleri.
God vårsesong 1945.
Eders med Æren. Hr Bendik Riis

Familien Riis hadde det hardt  økonomisk. Men også snakk og sladder kunne være slitsomt for familien i Fredrikstad. Moren tok barna med til Sørlandet om sommeren for å komme litt bort . Senere oppholdt Bendik seg i Tvedestrand  i korte perioder bl.a. under krigen. Han ble også her sett på som en original, med sitt lange hår og skjegg og spesielle påkledning. Han gikk rundt som en slags Kristus-skikkelse og han stod  ute og malte. En gang rev han i stykker lakenet på hotellet han bodde fordi han trengte lerret til å male på. Da ble han kastet ut og slo like godt opp telt . Han var stadig innom  bakeriet til min bestefar. Der var det varmt og godt, mat og noen å prate med. Tilbake i Fredrikstad sendte han flere brev med  bestillinger på bakervarer. Noe  fikk han tilsendt, men enkelt var det ikke å sende ferske bakervarer fra Tvedestrand til Fredrikstad!

Minner om at det er verd å få med seg denne utstillingen og om foredraget til Finn Jacobsen i dag på Nasjonalgalleriet kl. 17.00

Intet hvilehjem

Vi oppdaget flere interessante forskjeller mellom hvordan hjernen arbeidet under meditasjon og ved ren avslapping,

Det er  professor og meditasjonslærer i Acem, Øyvind Ellingsen ved NTNU som sier dette. Han er intervjuet i studenavisa i Trondheim “Under Dusken”.

Det er Acem-meditasjon det er forsket på, som det av en eller annen grunn ikke fremgår av artikkelen. Det refereres nå  stadig  til forskning på Acem-meditasjon både nasjonalt og internasjonalt.

Selv har Ellingsen holdt på med meditasjon siden eksamensperiodene på Sandefjord gymnas. Vanligvis mediterer han to økter på 20-30 minutter om dagen, men på kurs hender det han sitter 3-5 timer. Slike intensive økter med meditasjon handler ifølge forskeren om noe mer enn kun avstressing.

Det handler om å bli kjent med det som bor i en, og å bli oppmerksom på sine egne impulser og reaksjoner. Man blir klar over stemninger, ideer og en kreativitet i seg selv som en ellers ikke har tilgang til, forklarer han.
Den lengste sammenhengende meditasjonsøkten så langt var på to døgn i Värmlands dype skoger. Det høres sikkert veldig lenge ut, men stort sett går tiden fort – og så lærer man å takle rastløshet, humrer han.